Tekst av Grethe Hald. Skrevet til boken som ble gitt ut ifm Metas 80-årsdag i 2014
LIVETS STRØMMEROm spirer, vekst og blomstring En kneisende kaktus mot fløyelssort nattehimmel. Den blomstrer vakkert og nærmest trassig, i slående kontrast til stammens taggete nettverk. Maleriet kan minne oss på at naturen så vel som livet kan være både motsetningsfylt og sammensatt, og, -til tider, helt oppfylt av det vakre. Man fornemmer det ganske raskt i møtet med Meta Norheims bilder: Det ligger en særskilt aura om dem, om motivene og måten de er komponert på, gjerne frontalt og forsiktig uttrykt. Likevel virker de konfronterende og umiddelbart oppriktige, slik et trygt blikk ikke viker. De er som de må være, utført av nødvendighet. Slik opplevde jeg det nå enda en gang denne sommer, stilt overfor et bilde malt i hennes åttiende år. Igjen oppsto følelsen av dette sterkt udefinerbare, annerledes og litt underlige som er et særdeles godt utgangspunkt for en tidløs kunstopplevelse; den slipper ikke taket. Man gjenkjenner alltid et verk av Meta Norheim, og opplevelsen blir sittende. I kroppen. Barndom Til tross for en ubarmhjertig bråstart på livet, med morens død i barselseng 28 år gammel, hadde Meta en lykkelig oppvekst. De gode minnene er mange, og helt sentralt sto faren som var alt hun kunne ønske seg av en forelder. Selv om han var både skogsarbeider og bonde hadde han alltid et fang å tilby, det gjorde at savnet av en mor ble litt mindre tungt. Også hushjelper ble gjennom årene andre trygge holdepunkter for den lille jenta og hennes 4 år eldre bror. Meta måtte bli tidlig voksen. Arbeidet på gården krevde mye av henne når alle kuene skulle melkes, for hånd, før skoletid. I krigsårene var det tyske soldater på nabogården, men takket være faren føltes oppveksten likevel trygg. Ingenting er farlig, fikk hun høre, og hun lærte at man må ta vare på andre som ikke er så heldig stilt. Dører skulle for all del ikke låses, omstreifere måtte jo ha mulighet til å komme inn og få varmet seg! Det var mye i familien og nærmiljøet som kunne inspirere en gryende kunstnersjel og gi oppveksten en ramme av eventyr, midt i slitet. Kusinen Solveig Muren Sanden var kunstutdannet og en dyktig tegner til serier som «Smørbukk» og «Tuss & Troll». Onkelen som hadde gått på kunstakademiet bodde på den samme gården. Det innga høytid og respekt å se ham arbeide, husker Meta, som nok også arvet kunstneriske evner gjennom den moren hun aldri fikk lære å kjenne. Hun hadde allerede oppnådd mye som dyktig rosemaler, før hun døde fra dem. Metas drømmer fikk god næring der i fjellbygda Vrådal. Impulser fra barndommen kan gjøre at man gjennom livet lengter tilbake til et landskap, at man en gang må hjem. Som innlandshjertet lengter til granskogen og det heimslege, slik dikteren Tarjei Vesaas beskriver det i diktet «Snø og granskog».*1 Men tilsynelatende har ikke Telemark avsatt synlige spor i Meta Norheims kunst. Jeg har aldri klart å fange inn det tette Telemarks- landskapet. Jeg måtte finne en stil jeg kunne stå for, en måte å male på. Jeg måtte forenkle og lette etter enkle, vide motiver. Så i stedet vendte hun blikket og sine lengsler utover, forbi vannspeilet og de snøkledde toppene under høy, blå luft. Ut av den trange dalen med sine svinger under fagre fjell, ut i verden, til kunsten og storbyene. Og senere enda lenger, til en annen, varmere del av kloden, med fremmede farger, lukter og lyder. Da hennes ektemann fikk arbeid i fjerne strøk, fulgte Meta med, og de tre døtrene ble alle en del av reisene etter hvert som de kom til. Meta Norheims konsistente kunstnerskap er for en stor del basert på landskapsopplevelser og inntrykk fra alle reisene hun har vært på, fra Persia, India, og flere afrikanske land og en senere, kortere reise til Grønland. Reisene De mange oppholdene i utlandet gjorde Meta godt, etter hvert også som kunstner. Det begynte med Persia i 1959. Året da den vestlige verden var vendt mot det fascinerende landet hvor shahen holdt bryllup med elegante Farah Diba. Meta var nygift med sin Palmer og selv ikke så lite elegant. Landet for tepper og Tusen og en natt, ble et eventyr også for henne. Ektemannen arbeidet med veibygging i gulfen og Meta tok inn alle de fremmedartede impulsene som senere skulle bidra til å forme og bli deler av hennes motivkrets. I denne tiden ble det første barnet født og to år senere, en ny datter. Den tredje og siste jenta ble født enda to år etter, under et treårig opphold i Kerala, India, hvor mannen jobbet for Norad. Den første reisen, etter at de var flyttet tilbake til Telemark og Skien, gikk til Skottland, hvor hun enda en gang fant det hun søkte: det åpne landskapet. Ikke bare knatter og små ting, som hun kaller det. Naturen der ga en form for gjenkjennelse, den tidlige fascinasjonen over Jæren der Palmer kom fra. Og kanskje fra det tekstile uttrykket hun hadde fra utdannelsen? Det begynte med en liten myr, et motiv hun senere malte over og aldri turte å vise til noen. Det hele kom så vekk, for en stund, men det skulle snart komme tilbake, etter inspirasjon fra ferietur til Marokko og nye utenlandsopphold. Det ble tilsammen 4 år i Botswana og Zambia, hvor hun både malte og senere stilte ut. Rent kunstnerisk løsnet det for alvor da hun kunne male ørkenen. Ikke nødvendigvis motivet som sådan, betoner hun, det var uendelighetsperspektivet som opptok henne. Så kom vekster naturlig inn etterhvert, mest Ho Set Dei utspilte hender mot molda Slik planter Meta, med grønne fingre, både i egen frodig hage og på lerretet. To beslektede, avgrensede verdener under stjernehimmelen. Floraen Botanikk er det verste blomstene vet, skrev Nordahl Grieg, og i Meta Norheims bilder er vi langt unna katalogiseringens tørre fakta. Detaljrikdommen gjør at man gjenkjenner de fascinerende botaniske trekkene, men det ligger også noe annet der. Noe nesten farlig under uttrykkets tilsynelatende milde vesen og fargens og formens likefremhet; noe forlokkende og åpent for utforskning. Planter kan være giftige og de kan bære pigger. Noen av dem kan endog fortære den som kommer for nær, med hud og hår. Det å se et kjønnslig aspekt ved blomstenes verden har dikterkunsten lenge beskjeftiget seg med, som Hamsun i hans berusende skogskildringer i «Pan» og Hans E Kincks «Hvitsymre i utslåtten». I billedkunsten er Georgia O´Keefee et åpenbart eksempel på slik fortolkning av blomstermotivene. Og det er klart, en oppdelt melon slik Meta maler den, rosa og åpent blottstilt, har klare anspeilinger på kvinnekjønn og fruktbarhet. Meta var blitt mor til tre døtre og faser i et menneskeliv blir som regel til faser i et kunstnerliv, naturlig nok. Hos Meta innordnes denne tematikken hele tiden i en organisk helhet der fargen og maleriet overtar for innholdet som slik unngår å bli overtydelig. Dermed trekkes vi inn mot møtet mellom det robuste og det sensuelle, som var vi selv «tusmørkesværmere» i en hamsunsk sommernatt. Debut Meta Norheim var virksom i starten av og under den moderne kvinnefrigjøringens tid, og har stått alle dens temaer nær: 1970-årenes fokus på den naturlige kvinnekroppen og kjærlighetens kår, Det var i 1978 hun debuterte kollektivt, på Vårutstillingen i Unge Kunstneres Samfund og på Sørlandsutstillingen, hvor hun var med flere ganger og ett år mottok publikumsprisen for maleriet «Støt». (s. 98) I 1982 fulgte debuten på Høstutstillingen. I en periode benyttet Meta fettstift på papir med flytende tusj over. Deretter ble motivet skrapet fram, som i «Groer», fra 1970, et av de tidligste potetbildene. Senere skulle poteten bli hennes Henri Matisse har uttrykt vesensforskjellen mellom tomaten man spiser, sett som alle andre ser den, og den man maler, som kunstneren ser på en helt annen måte. Potetmotivene maler Meta uten noen gang å ha en potet foran seg i atelieret. Sentralt i motivkretsen står selve morpoteteten og gløder, settepoteten som er opphavet til alle de små. Moren dør når de andre knollene blir til, og små og runde lar hun sine avkom høstes og nytes mens hun selv forsvinner og blir til jord. Symbolikken er slående når man kjenner Metas eget liv, men symbolikk er i det hele tatt en viktig del av hennes kunstnerskap, også tatt fra andre av livets arenaer. En periode var det røtter, så var det kaktusperioden, -urplanten som noe evig bestående, som har opplevd alt og ikke lar seg vippe overende. Dessuten er den jo en uovertruffen selvbeskytter! Og bak alle piggene skjuler det seg en latent skjønnhet, som «Nattens Dronning», med bare én natts blomstring. Kunstkritikk Gjennom mange år som kunstkritiker har jeg selv flere ganger skrevet om Meta Norheims maleriske verden, som jeg tidlig opplevde som både egenartet og gjennomført: Med frukt og blomster som en tilsynelatende begrenset motivkrets, bretter hun ut et allmennmenneskelig univers. Sødmefylt, men ikke uten pigger og sår fremstår de som lukkede, hemmelige objekter. Lukket om sine hemmeligheter, selv når de blottlegger innhold og hjerterøtter. I et til dels naivistisk formspråk, men med malingsstrøk som fremhever det sensuelle En kjøttfarget, potent potet blir «Frasortert», mens en grønn, lodden frukt med tydelige «Skjønnhetsfeil», kan lide den skjebne å falle utenfor det gode selskap. Mot en ganske enkel, tilsynelatende monokrom bakgrunnsfarve, kommer Meta Norheims mange underfundigheter til sin maleriske rett og vi husker at planten hun maler under navnet «Naken «Bakom», er holdt i den mørkere del av gråtone- skalaen, med gjenskinn av blått, og kanskje er ikke veien så lang fra hennes tidligere fargesterke motiver, og nærkontakten med frukt og blomster? Hva som ligger «bakom», tidligere skjult for øyet, er i så vel fruktens kjerne som i mikrobene og de fjerne planetenes hemmeligheter. I dette maleriet finnes både undringen, skjønnheten og antydningen om hemmelig liv. Det virker naturlig å knytte opplevelsene av Metas malerier til poetiske ord fra Telemarks egen Aslaug Vaa: I begynnelsen av sitt kunstnerskap var Meta Norheim mest opptatt av nonfigurative kunstnere, som Mark Rothko og Paul Klee. Også var jeg helt betatt av Joan Miro, tenk at en voksen mann kunne leke slik, på ramme alvor! At også René Magritte fascinerte henne en periode, ses nok særlig i skybildene og en svevende prestekrage med surrealistiske trekk. Kvinnemotivene står frem som tydelige og sterke i Meta Norheims oevre, enten det er temaer som kjønnskvotering eller den nære kvinnesfæren som er maktpåliggende. Som det afrikanskinspirerte maleriet med sverdet foran en kvinnes gravide mage blir et bilde på beskyttelse og kamp, der både kvinnen og det ufødte livet kan være truet. Og egget, et annet viktig element i hennes kunst, hva er vel det, annet enn et harmonisk, innkapslet formpotensial for liv, lik knoppen som skal briste og siden blomstre? En senere 3 ukers reise til Grønland kom også til å bety mye for Meta og opplevelsen var faktisk mindre ulik de fra sydligere egne enn man skulle tro, tross åpenbare temperaturforskjeller. Det var en kortere reise, men med desto varmere mottakelse og ny innsikt, oppsummerer hun. Linjene var lette å trekke mellom denne og andre kulturer hun kjente fra før, for eksempel når det gjaldt overtro og sjamanisme: Hun lærte at det er en grunn for alt. Dette inspirerte henne til å gi uttrykk for det hun opplevde og resulterte i «Varm iglo» (s. 18) som ble antatt på Sørlandsutstillingen i 1995. Engasjement Metas malerier kan synes finpenslede, men det er litt annerledes å male bakgrunnen enn selve motivet, forklarer hun. Ikke sjelden involverer hun sine tre kunstnerdøtre i disse overveielsene underveis, mens flere lag jobbes fram for å få til riktig materialitet og dybde i bildet. Det er som hun spenner opp sitt lerret på nytt med arenaen for motivet, deretter overtar det enda mer nøyaktige arbeidet til et stillbilde fra livets mange fasetter, det hun legger hele sin sjel og livsanskuelse i. Og engasjementet for verden der ute. -Hele livet har jeg nok ønsket at bildene inneholder noe annet, noe som er utenfor meg selv. Samtidig er jeg alltid opptatt av håpet. Lager jeg et bilde av årstidene avslutter jeg gjerne med våren, ikke høsten. Det skal være en livsgnist der, noe som peker videre! Billie Holiday sang sin «Strange fruit», en sang med rystende innhold fra lynsjingens Amerika på 1930-tallet. Meta Norheims kunst befinner seg i en beslektet sfære idet hun tar inn noen av Når hun så vender tilbake til potetmotivet med «Femstjerners» malt i 2014, sluttes sirkelen Jeg har lenge arbeidet med vekster og knoller, både under og over jorden. Poteten har fått en stor plass i bildene mine. I det siste har livet under jorden, røttene, opptatt meg mye. Uten røtter, ingen vekst. Jeg tenker også på hvordan vi mennesker regulerer og sorterer alt som gror. Noen ville vekster blir betegnet som ugras, blir det for mange av en art, må de begrenses. Noen er fredet, andre er velkommen i utmarka, men ikke inne i hagene våre, om de er aldri så vakre. Alt dette kan overføres til samfunnet og hvordan vi tenker. Regulering, sortering, frisering. … Det er sagt at «alle reiser er en omvei hjem» og etter hver reise kom Meta Norheim hjem, til Telemark og til sitt atelier. Vi bærer alle et landskap med oss, det vi lever i, men kanskje aller mest, det vi kommer fra og kanskje en gang forlot. Uansett om omgivelsene nedfeller seg direkte i et verk eller tilsynelatende ikke kan spores, er det der. Heile heile tida, for å si det med Vesaas. Som bakgrunnskulisse for kunstnerens indre landskap, -det viktigste. Det som skaper kunsten!
Grethe Hald, 2014 Billedkunstner, kunstkritiker/ -skribent og kurator.
|
©Meta Norheim 2022