Meta Norheim

Sett med døtrenes blikk

Mamma er en gjennomført estetiker. Enten det gjelder hvordan hun jobber med maleri, antrekk, interiør eller det å dekke bord med store hamser og frø fra Afrika, eller med ornamenterte tå-ringer i bronse fra India som serviettholdere. Hun elsker å plassere og komponere. Det var dette det dreide seg om også da vi var barn og var med henne og ominnredet stua: diskutere komposisjon. Sette størrelser opp mot hverandre og plassere gjenstandene slik at de fikk litt magi og «ga hverandre noe».

Barndomshjemmet vårt var fylt av gjenstander fra utenlandsoppholdene mamma og pappa hadde før vi kom til verden og da vi var små. Det føltes som om alle tingene hadde sin spennende historie. Små vakre skrin som vi elsket å åpne, en eldgammel bok av palmeblader med håndskrevet sanskrit som vi fikk se på hvis vi var veldig forsiktige, relieffer fra hindutempler og nomadetelt fra Kurdistan. Og ikke minst kunst fra mammas kolleger og innkjøpte trykk og malerier. Blant alt dette satte mamma våre små skulpturer i keramikk som vi lagde på barneskolen, og ga oss følelsen av at de var det aller flotteste hun hadde.

Gjennom hennes respekt for kunstgjenstander fra ulike kulturer - med deres uttrykk og materialitet - har vi opplevd det selvfølgelig å lage ting, søke uttrykk, og samtidig har gjenstandene gitt oss en tilknytning både til Iran og India, selv om det meste vi husker derfra er lukter, farger.

Vi elsket å få lov til å ta fram lysbildeframviseren og se bilder av unge Meta og Palmer på reise i underlige landskap, moskeer og ikke minst bildene av nomadekvinnene med fantastiske tekstiler og smykker, som pappa fotograferte i Iran. Og mannen med «elefantbein», frodige landskap og vakre Indiske kvinner med langt sort hår og fargerike sarier fra Kerala i India. Den store verden var langt borte men fantastisk fascinerende, og den var mamma og pappas, og slik ble den også litt vår. Mamma vokste opp i tiden før fjernsynet og hadde ikke sett så mye bilder og film fra andre himmelstrøk. Den store verden var nok derfor enda fjernere for henne som barn - likevel var den også litt nær. Rett nedenfor gården hvor hun bodde lå «Misjonsheimen», et sted hvor misjonærer kunne feriere etter fire år på «misjonsmarkene». Hele sommeren var den store bygningen full av familier som hadde mye spennende å fortelle om andre kulturer. Mamma har mange ganger sagt at dette var viktig for henne i oppveksten. Fortellingene skapte en utferdstrang hos henne.

Etter utdannelsen i Bergen og Oslo og etter at hun hadde vært kjæreste med Palmer en liten stund, fridde han ved å si at han ønsket å gifte seg med henne raskt, slik at hun - hvis hun ville - kunne bli med ham til Persia hvor han hadde fått jobb. Mamma var veldig klar! De bodde først et år i Persiagulfen, hvor mamma ble gravid og slet med kvalme i varmen og oljestanken. Men lysbildene viser også reiser i flotte landskap og møter med nomadestammer i ørkenområdene. Senere flyttet de til Kuhdast; en liten by i fjellområdet Luristan

Som mødre selv, tenker vi det er modig å reise høygravid den lange reisen hjem til Norge for å føde, for så å dra tilbake til Persia alene med liten baby. De bodde da i Kuhdast hvor det var timesvis i bil på steinete veier for å komme fram til en større by med leger og sykehus. Mamma forteller også at det var jevnlige jordskjelv og at hun måtte rive med seg sin lille datter og springe ut av huset i tilfelle det skulle rase sammen under rystelsene.

Tøff synes vi hun var også da hun - rett etter å ha født sitt andre barn i Porsgrunn - fikk beskjed på sykehuset av vår handlekraftige far at hun hadde to måneder på seg til å pakke ned huset. De skulle til India hvor han, uten hennes viten, hadde søkt og fått jobb. Mamma tok det på strak arm; hun ble gjerne med igjen, med både baby og toåring. Tredjemann kom til verden ved hjemmefødsel i India, med kvinnelig indisk lege og med huset fullt av venner og kolleger som ventet spent. Ikke alle syntes pappa var heldig som fikk jente nummer tre.

Bildene fra India viste mamma i flotte antrekk. Hun fant mange spesielle stoffer på de store, tradisjonelle tekstilmarkedene, og gikk til skredder hvor hun fikk sydd egne design både til seg selv og oss barna. Et drømmested for en med tekstilutdannelse.

Under utdanningen på SHKS Tekstil, trykket hun stoffer som hun senere sydde klær til seg selv av. Mange av hennes antrekk fant vi på loftet da vi var i passende alder. Veldig stas! Skjørt, kjoler og kitler ble brukt av alle tre etter tur. Senere gjorde mamma det samme i Botswana og Zambia med stormønstrede afrikanske stoffer. Nå er noen av klærne i bruk av barnebarna som synes de har en veldig kul mormor.

Det var godt å vokse opp i mammas og pappas hus, med den varmen og respekten vi fikk der.
Barnebarna føler det samme når de er på besøk, og alle har sittet - som oss - ved kjøkkenbordet og tegnet og fått sine verk beundret. Nå er deres tegninger også plassert blant alle kunstverkene hennes - som noe av det mest verdifulle hun har.

Mammas tidlige arbeider, som hun blant annet debuterte med på Telemarksutstillingen, har vi ikke foto av og er derfor ikke med i boka. Som barn syntes vi de var veldig sterke. Figurative bilder, tegnet med fettstift – med motiver som en gravid kvinne under et epletre med moden frukt, en
ung kvinne som viser omsorg for en gammel, og arabiske kvinner hvor alt annet enn øynene var tildekket. Det hendte vi var med på malekurs, eller kikket litt i smug når de andre fra gruppen Kontrast var hos mamma og alle hadde med noen arbeider de skulle diskutere. Og vi var stolte alle sammen når hun hadde bilder på utstilling!

Senere har det også blitt motsatt, at hun er stolt tilskuer på våre utstillingsåpninger. Når vi treffes er det spennende å diskutere hverandres arbeider og høre om diverse kunstprosjekter som er på gang.

Mamma og pappa har gitt oss reiseopplevelser også senere. Katakombene i Roma og Pompeii gjorde inntrykk på oss som ungdommer. Og museet i Kairo var en stor kunstnerisk opplevelse. Begeistringen over Turids kjøp av et kilotungt egyptisk eselkjede, som hun brukte til konfirmasjonskjolen, sier noe om hvordan mamma liker at vi går egne veier og skaper noe spesielt uansett om det er antrekk, interiør eller kunst.

Pappas utfartstrang måtte tøyles noen år, men da de vurderte at vi sto nogenlunde på egne bein,
ble det nye Norad-oppdrag og nytt kontinent. Vi ble bedt på besøk til Botswana, og fikk oppleve Kalahariørkenen og landskapet som mamma ble så opptatt av i maleriene. Hun hadde fått utstillingsplass for seg og oss døtrene på The National Museum and Art Gallery i Gaborone, og vi -som var i ulike stadier i kunstutdannelsen - reiste oppglødde avgårde med koffertene fulle av
tegninger, tekstiler og trykk. For første gang stilte vi ut sammen alle fire, på et profesjonellt galleri.
Senere stilte mamma også ut i Mpapa Gallery i Lusaka, den gangen var det sammen med den den kjente Zambiske billedhuggeren Flinto Chandia.

Den nyeste reisen tok mamma og Benthe i 2011, tilbake til Persia,. Landet har skiftet navn til til Iran og fått et annet politisk regime, men har det samme fascinerende landskapet, historien, kunsten og menneskene hun opplevde som helt ung.

Vi gleder oss over å ha en mor som er aktiv kunstner og takker ja til, og lar seg inspirere av,
nye kunstneriske utfordringer i en alder av 80!

Marit Benthe, Turid og Gita Synnøve, 2014